Trist men rett beslutning

Jeg har lenge gått å tenkt på denne beslutingen. Og for noen uker siden følte jeg at tiden var inne for å ta valget. Skulle jeg beholde Alvur eller skulle jeg selge han til noen som kan fortsette å utvikle han mer en de jeg kan? Skal Alvur få fortsette drømmen uten meg?

Kanskje er de bare jeg som er kravstor, men når jeg var så heldig å ha kjent Ringo som var min bestevenn i så mange år. De er noe med den følelsen du får i salen å du føler at dette er rett, at de er oss mot resten av verden. Å når jeg nå har samma følelsen med Vindstjarni, vi to er en. Sammen kan vi klare alt, å du merker hvor konfortabel hesten er med deg. Han stoler på deg du er sjefen.

 

Jeg har lenge følt at kjemien mellom meg og Alvis ikke har vert 100%. Fra bakken er vi bestevenner og han behandler meg som kongen. Vi er som en når vi jobber i rundpadocken og han følger meg rundt og danser i takt meg. Men i salen er de noe som skurrer…  Dette som skulle vere drømmen, jeg skaffet en hest som hadde god stamtavle. Jeg kjente til både far og bestefar. Jeg kjenner flere hester fra slekta hans som er fantastiske. Jeg brukte god tid på bakken, ventet til han stolte på meg og vi spilte på lag før jeg satte meg i salen. Men vi kommer bare ikke videre.  Jeg har vert grundig i all trening og handtering og gjort har alt for at dette skulle bli gullhesten og han er virkelig de. Men bare ikke for meg.

 

De føles litt som om jeg gir opp drømmen min når jeg nå selger Alvur, men jeg kan ikke se på de som noe nederlag.

Jeg har vokst og lært masse av denne flotte hesten, å nå er de på tide å gi slipp.  Alvur fortjener å finne sin sjelevenn.

 

Her kan dere se video av Verdens fineste og beste Alvur: https://youtu.be/7UgeEtb-20k